Bokanmeldelse

Av Mattias Daniel Damsgaard Woodson

Den formen for humor de fleste av oss kan le av, er den som er basert på hverdagssituasjoner som vi kan kjenne oss igjen i. Er humoren i dristigste laget, velger vi som regel, til tross for att vi kjenner oss igjen, å ikke innrømme det selv og isteden bare si at vi kjenner noen som er sånn. Satiriske enruters vitsetegninger basert på oneliners har vært grunnlaget for mye god humor gjennom historien, og er en slags voksen parallell til tegneseriestripene. Det er nok og nevne historiske navn som Morten M, Gary Larson og vår egen Rutetid med Frode Øverli. Nå i våre dager har jo som kjent Morten M brent livsverket sitt og gitt seg, og Larson er det år og dag siden vi har hørt noe fra. Tegnehanne og Lise Myhre har kanskje til en viss grad tatt opp arven, men lenge før de to plasserte skinka bak tegnebordet, var det en liten svensk bok som skapte oppsikt over store deler av Europa.  

Anna-Karin Maria Elde ble født 5 oktober 1963 i Stockholm. Hun er en svensk illustratør, kåsør og forfatter. Boken jeg skriver om i denne omtalen var hennes debutbok som hun slo igjennom med i 1997. Jeg husker vi hadde denne boken da jeg var liten og bodde hjemme, men bortsett fra den morsomme tittelen var jeg altfor ung (14), til å skjønne humoren. Nå 20 år seinere tar boka meg så på kornet at det er helt skremmende! Særlig med tanke på att de fleste av vitsene er skrevet og tegnet ut ifra en jentes synspunkt og ståsted og beregnet på å henge ut gutter.

Til tross for dette ser jeg nå at mesteparten av livsvisdommen og de smertende, men knallharde sannhetene, fungerer like godt begge veier, og jeg vet sjelden om jeg skal le av humoren, eller gremme meg over hvor rett boka faktisk har! Siden de enkle men treffende strektegningene utfyller onlinerne så godt som de faktisk gjør er det vanskelig å komme med eksempler på bokas humor, i en omtale som bare omfatter tekst. Man bør helst se tegningene mens man leser teksten eller omvendt.

Akkurat som tegneserier går tekst og bilde så 50/50 og hånd i hånd att mye forsvinner hvis man tar bort en av dem. Men et par små forsøk kan jo gjøres:

Kroppens Forfall, sjelens frihet: Hvem faen bryr seg om sjelen? Jeg vil heller ha en snerten rumpe!  

KRISE OG UTVIKLING: KRISE: Fy faen så jævlig allting er og alle er ekle mot meg! UTVIKLING: Fy faen så jævlig allting er og foreldrene mine var ekle mot meg!  

MAN SKRIVER TIL SPØRRESPALTEN «SPØR GUD»: Kjære Gud. Nå har jeg skiftet mann tre ganger, men fremdeles er den jævla toalettringen IKKE lagt ned når jeg kommer og skal drite! Skal det være slik? Fortvilet!  

HVA GJØR MAN NÅR DET KJENNES SOM MAN HOLDER PÅ Å MISTE ÅRENE I LIVETS BÅT? 

1.Går til bunns med problemene? 

2.Feier problemene under teppet? 

3.(Fasit) Shopper først, forså og feie problemene under teppet! 

Boka er en utømmelig kilde til gjenkjennbar og stadig aktuell hverdagshumor og er vel verdt noen timer av ditt liv, enten du trenger en oppvåkning, eller en god latter. Den er stadig til salgs i nyopplag, så her det bare og ta Google fatt. Eller du kan gi deg hen til biblioteket! Men den enkleste løsningen er jo som regel best, derfor gir jeg deg som alltid HELE SULAMITTEN HER: https://www.nb.no/items/62898675780b26368bfd15473a3fa838?page=0&searchText=klyper%20meg%20i%20rumpa