Birgittes Blikk på BPA
Foto: Pxhere: Illustrerende bilde
Jeg heter Birgitte Falck-Jørgensen, er 56 år og jobber nå som skribent i Empo media. Jeg startet min karriere som danser da jeg var 19 år, men karrieren tok en brå slutt da jeg fikk diagnosen multiple sklerose (MS). Som 30 åring ble jeg hundre prosent ufør og kunne se tilbake på et brokete arbeidsliv. Symptomene startet som en akutt betennelse på synsnerven som gjorde meg blind, men etter behandling ble jeg definert som svaksynt. I dag er jeg avhengig av markeringsstokk og må ta i bruk rullestol ved lenger avstand. Jeg kom inn i en ny tilværelse og oppdaget at det ikke var like lett å ferdes overalt lenger. Jeg engasjerte meg i det kommunale rådet for funksjonshemmede som brukerrepresentant. Siden den gang har jeg vært opptatt av tilgjengelighet og likestilling for alle. Jeg har valgt å kalle spalten Birgittes blikk, hvor jeg ser på ulik universell utforming, forteller om egne opplevelser og gir ris og ros.
Publisert: 17.04.2023 kl 12:47
Som brukerrepresentant i det kommunale rådet for funksjonshemmede i Oppegård kommune ble jeg engasjert i etableringen av personlige assistenter, som skulle ledes av den enkelte "bruker". På et møte ble det snakket om noen nye tilrettelagte boliger ved firemannsleilighetene på Sofiemyr.
Dette området i Oppegård kommune lå i nærheten av Sofiemyr Stadion med nærliggende gressbaner, ishockeybane, svømmehall, bilverksteder, butikker og lege- og tannlegekontor. Store oversiktlige matbutikker i nærheten av bussholdeplasser var også en stor fordel. Dette boligprosjektet fikk jeg vite om fordi jeg selv var på boligjakt etter et sted å etablere meg for godt som nygift.
Vi hadde behov for livsløpsstandard med sentral beliggenhet med enkel fremkommelighet til matbutikker. Ett av medlemmene i rådet for funksjonshemmede var varaordfører i kommunen, noe jeg antok kunne være en stor fordel fordi BPA-ordningen skulle etableres.
Den lokale organisasjonen for personer med diagnosen MS hadde ukentlige møter. Der også ble BPA-ordningen diskutert heftig. Noen av medlemmene sa de ikke hadde behov for BPA fordi de fikk god nok hjelp av hjemmesykepleierteamet der de bodde, eller praktisk hjelp til påkledning og matspising av et hjelpsomt familiemedlem. Vi var ulike mennesker med forskjellige bistandsbehov i Follo MS-forening. Bestående av Enebakk, Frogn, Oppegård, Ski og Ås kommune. Årlig hadde vi dessuten landsomfattende kurs der vi debatterte BPA. Det skulle ta flere år får dette ble en lovfestet rettighet for oss med funksjonsnedsettelser.
En venninne strevde med fysisk mobilitet til daglige gjøremål. Både i huset der hun bodde med mann og to sønner, og når hun skulle ut å handle. I samarbeid med hennes mann, støttekontakten og meg, skrev vi søknad om BPA støtte. Vi unnet henne virkelig den beste hjelpen hun kunne få i et hjem med to etasjer der bad, matbod og soverom lå i underetasjen. I påvente hadde hun et uhell med fall i trappen som førte til alvorlige skader og en sykehusinnleggelse. Da ble BPA virkelig en livsviktig nødvendighet for henne og familien. Det ble vedlagt en kyndig uttalelse fra fastlegen om praktiske problemer med krykker, manuell rullestol innendørs og elektrisk rullestol utendørs. Medisinering og andre helserelaterte nødvendigheter kunne også den brukerstyrt assistenten hjelpe til med.
Nå er jeg selv der hvor jeg trenger en BPA, dette for å øke min livskvalitet ved å delta på fritidsaktiviteter jeg selv bestemmer. Aktiviteter utenfor ytterdøra, sofaen og tv-skjermen. Mye av denne aktiviteten krever dessverre at jeg må beherske sosiale media eller andre "utilgjengelige" apper. Mitt behov er nettopp derfor hjelp til informasjon og bestilling gjennom digitale hjelpemidler som pc og mobil. Jeg tok en telefon til Nordre Follo kommune før jul, Prima assistanse var navnet på det aktuelle firmaet jeg skulle henvende meg til for ytterligere informasjon. Jeg sendte et brev der jeg kartla behovet mitt, og vedla attester fra nevrolog, psykolog, optiker og fysioterapeut. Dette med god hjelp fra fastlegekontoret mitt, et stort takk! For et par dager siden fikk jeg et brev fra kommunen som skrev at arbeidspresset deres var stort. Jeg ville få en henvendelse innen fire uker, men måtte påberegne at saken først er ferdig behandlet først i slutten av juni. Så da krysser jeg fingre og venter i spenning.
