Nå har Stortinget bedt Regjeringen sørge for en kartlegging av offentlige myndigheters forbud mot besøk i boliger for eldre og funksjonshemmede under korona-epidemien. Likestillings - og diskrimineringsombudet er blant de få med innsikt kompetanse og uavhengighet til å granske besøksforbudene på en god måte.

Utredning og granskning kan føre til at problemet blir løst for sent, mener Jens Petter Gitlesen i Nfu. Når resultatet av granskningen er klart, kan fokus være borte og få vil bry seg om, eller lese resultatet. Besøksforbudet og Tolgasaken er ganske like. Persongalleriet er byttet ut men begge sakene handler om myndighetenes overgrep. Begge sakene forteller om sviktende kontroll og rettsikkerhet. Vergemålsmyndighetene har en sentral plass i begge sakene. Både besøksforbudene og Tolgasaken viser at selvbestemmelsen til mennesker med utviklingshemming er av liten verdi. Koronasituasjonen var en stresstest som systemet ikke besto. Den inntraff samtidig over hele landet. Ut over dette, var det lite spesielt.

Videre mener Gitlesen at utviklingshemmede hver dag utsettes for myndighetsovergrep. Fratakelse av selvbestemmelsen er såpass vanlig at få reagerer på det. Tvert imot har en tilpasset seg og funnet seg til rette i avmakt-situasjonen. Koronasituasjonen var en stresstest som systemet ikke besto. Den inntraff samtidig over hele landet. Ut over dette, var det lite spesielt. Den som utformer mandatet for granskingen, kan være den som bestemmer granskingens resultat. I det minste har mandatutformingen svært mye å si for det som ikke kommer frem i granskingen. Mandatet bør rettes mot kartlegging av systemer, aktørenes autonomi, utviklingshemmedes rettsikkerhet, selvbestemmelsens vilkår og likestilling.

Les saken her: Likestillingsombudet må få ansvar for granskingen

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen