Empo TV

Boligfeltet på Maihaugen

Maihaugen på Lillehammer er Norges største friluftsmuseum. De fleste bygder i Norge har et slikt, der gamle tradisjonsrike hus er satt opp på en slik måte at de besøkende skal kunne få et inntrykk av hvordan folk bodde der for 100 år siden. Stall, låve, fjøs og stabbur, samt våningshus for mennesker gir ett tidsriktig inntrykk av gardsliv i gamle dager. Legger man til salg av tradisjonsbakst og ansatte i tidsriktige kostymer, har man det som på godt norsk kalles et folkemuseum.

Empo TV
Empo TV

Publisert:

Sist oppdatert: 12.08.2022 kl 12:19

På mindre steder, der man ikke har plass til et helt folkemuseum, har man gjerne bare et bygdetun selv om konseptet og ideen er den samme. Til tross for ulike tradisjoner rundt omkring i landet, er et stabbur et stabbur. Det spiller ingen rolle hvorvidt enkelte museer har vært flinkere til å bevare interiør og redskaper i tillegg til selve bygningene bedre en andre, har man sett et fjøs har man sett dem alle, det være seg om fjøset er fra Kristiansand, eller Vadsø.

Lillehammer har altså Norges største samling av slike gamle hus, samlet inn og bygget opp av den tannlegeutdannede kultur-nerden Anders Sandvig i 1885. Men der han ønsket å vise folk hvordan man levde fra 1804 og frem til Maihaugen åpnet i 1904, er arbeidet til Direktør Olav Araas som han utførte i perioden 1994-2001 for meg mye mer interessant. Det han ønsket, var å gå i Sandvigs fotspor og gjøre nøyaktig det som Sandvig hadde gjort med bygdemiljøet i Gudbrandsdalen i 1885, men bare med byen i stedet.

Han ville skape en by, der alt du kan tenke deg fra smeder og postmestere, til kunstmalere og fotografer, levende kunne besøkes i sine arbeidsplasser. Han ville skape et bymiljø der man kunne handle i datidens kolonialbutikker, kjøpe og sende postkort med egne autentiske stempel, og la folk være vitne til hvordan et enkelt familieportrett (som gjerne tok en time å få tatt, og en uke å få fremkalt på 1900-tallet) kunne bli tatt, uten smil, og med like stor grad av alvorlighet som en rettsak.

Sist men ikke minst, ville han at folk av vår tid skulle kunne mimre sammen med fremtidens generasjoner barn og barnebarn. Dette var grunnlaget for byen og boligfeltet.

Der Anders hadde tatt for seg det han husket og opplevet fra sin barndom, og historier fortalt ham av foreldre og besteforeldre, ville Olav gjøre de samme med sin barndom og sin generasjon. Han ville lage et klassisk norsk boligfelt med et hus fra hver tiårsperiode, og gjøre de så detaljert riktige, at alt fra den minste kaviartube i kjøleskapet, til bilene i garasjen skulle få mennesker som vokste opp i perioden 1900-2000 til å trekke på smilebåndet og begynne å mimre. Videre ville han at husene ikke skulle se ut som om de var museumsgjenstander, men bare som helt vanlige hjem der familien tilfeldigvis var ute et øyeblikk og helt uvitende plutselig fikk masse nye gjester på besøk i mellomtiden. Det klarte han!

Jeg må si 90-talls huset ble min favoritt i sommer. Alt fra sjokadeboksen i kjøleskapet, til «My First Sony» kasettspilleren på gutterommet, ga meg en liten nostalgiklump i halsen. Natusan Kids flaskene på badet, og basketmålet over garasjen med den bøyde ringen likeså. For ikke og snakke om bokhylla i stua, der «Brødre i blodet» av Ingvar Ambjørnsen, sto side om side med «Mitt liv» av Gro Harlem Brundtland.

Jeg fikk rett og slett lyst til å bo der. Bo der ordentlig! Uten wifi og det jeg siden har mottatt av fasiliteter, men bare slik som det var på den tiden. Vet ikke hvor lenge jeg hadde klart det, men det hadde vært artig å prøve en uke. Bilder tok jeg i massevis, men jeg skal ærlig innrømme at det innimellom, til tross for iherdig skilting, var vanskelig å huske på at en SoloLett flaske var en museumsgjenstand som ikke måtte berøres.

Boligfeltet inneholder altså ett hus fra hver tiårsperiode så detaljert innredet at man skulle tro det alltid hadde stått der. Det mest spennende av dem alle er kanskje fremtidshuset fra år 2000, som nok var hippeste kåken i gata da feltet åpna i 2001, men som nå begynner å virke like utdatert som 90-talls huset. Dell PC med CD rom, Playstation 3 og DVD spiller er ikke akkurat, Nintendo Switch, Nettflix og Ipad.

De kuleste husene er de som er åpne, de som lar deg vandre fra rom til rom, og se, mimre og ta bilder. De som har ansatte guider som ser ut som de er snytt ut av perioden huset er fra. Dette fikser Maihaugen ved å ansette skuespillere fra Lillehammer Amatørteater som spiller for eksempel tenåringsjenter som er aleine hjemme og planlegger fest mens foreldrene er borte. Gjestene er deg og meg.

Jeg tror aldri jeg har så til de grader blitt blåst av banen av et norsk museum noen gang, og selv om dette er en artikkel for utleggelse på nett, håper jeg inderlig også at vi en vakker dag kan ta turen til OL-Byen for og lage en reportasje, da slike ting ikke kan beskrives kraftig nok i ord til at man føler man har vært der selv. Den eneste måten å gjøre det på, er å faktisk dra dit! Vet at museer kan virke kjedelige og at guider i kostymer er gjort gang på gang over hele landet, men dette er første gang vi som lever nå kan mimre sammen om en tid vi faktisk har opplevd selv. Derfor er Maihaugen unikt, noe som gjør det til noe helt annet en bare enda et historisk frilufts og folkemuseum!