Et liv på internatskole
Høsten 2021 inviterer Norges Handikapforbund beboere som bodde på internatskolen Linde i Tønsberg til et gjensynstreff. For hvordan var det å vokse opp på en internatskole for funksjonshemmede?
Publisert: 14.12.2020 kl 12:57
For snart 75 år siden, i 1946, i ble Linde internatskole i Vestfold gitt som gave til Norges Vanførelag - som senere skiftet navn til Norges Handikapforbund. Huset var en gave fra Oslokvinnen Lilly Norenberg, som mistet sønnen sin til den da utbredte sykdommen poliomyelitt. Og det er her vi kommer til sakens kjerne; for frem til 1972 fungerte bygget som internatskole for barn som var rammet av polio, samt andre funksjonshemmede barn. Ett av disse barna var Sverre Bergenholdt.
Sverre var bare 7 år gammel da han måtte ta den lange togturen fra den daværende Vestbanestasjonen i Oslo til Tønsberg. Fremdeles husker han moren, som sto igjen på Vestbane-perrongen og gråt. - Fordi hun gråt, tenkte jeg aldri at foreldrene mine ville bli kvitt meg, sier Bergenholdt, som gikk på Linde internatskole i 5 år. Den første gangen han var der, var i 1952.
Det er delte meninger om hvordan det var å vokse opp på internatskolen. Flere av beboerne har fortalt om fraværet av nærhet og voksenkontakt, smertefulle behandlinger, samt mobbing. Andre mener at tiden på Linde var den beste delen av barndommen. - Jeg var liten, puslete og redd. De eldre jentene fikk omsorg for meg og passet på meg. Derfor har jeg egentlig ingen andre negative minner fra Linde enn varm tran og behandlingene, forteller Bergenholdt.
Videre sier han at samfunnet på Linde var kontrollert og lukket. Foreldrene bodde langt unna; de elevene som hadde lengst reisevei måtte vente til sommeren før de kunne dra hjem. Bergenholdt forteller at behandlingen på skolen kunne være traumatiserende. Der hadde man nemlig ideer om at polioskader kunne bli "rettet ut" med strekk skinner og tvang mens barna vokste. Her la man også vekt på at barna skulle bli selvhjulpne - og det skulle skje på den harde måten. - Vi skulle lære oss å klare oss selv. Vi reddet senger og vasket gulv. Ingen skulle bruke rullestoler, sier Bergenholdt. Da han hadde fullført 5. klasse, fikk han flytte hjem til Oslo og fortsette læringen der.
Som nevnt innledningsvis skal gjensynstreffet for beboerne på Linde avholdes i september neste år, men møtet skal ikke bare komme i stand for hyggens skyld, men også for å spre kunnskap. I den forbindelse har NHF alliert seg med Halvard Vike, professor i sosialantropologi, og målet er å tette igjen et "kunnskapshull" i befolkningen, ettersom vi ikke vet så mye om det å vokse opp på en internatskole. - Vi ser signaler i vår tid som tyder på at nye institusjoner for funksjonshemmede vokser fram, sier Bergenholdt, og viser til at flere kommuner interesserer seg for "samlokalisering" av boliger og avlastningstilbud. Prosjektgruppa som jobber med gjensynstreffet ønsker også at Mari Storstein, som regisserte TV2-serien "Søsken", lager en dokumentarfilm eller en TV-serie om hvordan hverdagen på institusjon har preget - og preger - livsløpet. - Forskningen vil kunne gi svar på hvordan det har gått med oss senere i livet. På hvilken måte har vi blitt preget av å ha levd isolert i sju år av barndommen, og kan det fortelle noe om hva det innebærer å bo på institusjon? Kan vi lære noe av dette? forklarer Bergenholdt.
Les hele saken: Sverre var sju år. Han husker at moren sto igjen på perrongen og gråt (handikapnytt.no)
Kilde: handikapnytt.no
Publisert av: Anders Teslo