Skrevet av: Mattias Daniel Damsgaard Woodson

Kortfilmer er geniale og fascinerende! På bare 30, 15, 10 eller 5 minutter, skal man gripe publikums interesse og prøve å formidle like mye på en like bra måte som i en vanlig lengre spillefilm! Dette er ofte en ekstremt vanskelig oppgave på grunn av den korte tiden man har til rådighet. Derfor er det en virkelig sann svir når man kommer over kortfilmer som lykkes med dette! Kortfilmen jeg her skal ta for meg, er egentlig bare en liten 60 sekunders sketsj, som er så kort at alle som ser den første gangen blir lurt og tror det er traileren til noe lengre, men neida! DEN VARER FAKTISK IKKE LENGER!  

Men den trenger faktisk ikke mer tid heller! Den rekker å få fram budskapet sitt og vel så det, for uten å røpe noe skal jeg love dere at avsluttningen vil vise at vi her i Norge har vel så proffe skuespillere som i det store utland.  

Kortfilmen er fra 2004 og handler om det homofile ekteparet Henry (Bjørn “IKEA-Harold” Sundquist) & Martin (Per-Christian “Elling” Ellefsen). De bor sammen i Homolulu (Førstemann som gjetter stedet navnet er ett pun på får dessverre IKKE premie), der det homofile er like vanlig, naturlig og hverdagslig som det heterofile er her i vår verden og omvendt. 

Åpningen begynner som en klassisk episode av en hvilkensomhelst dramaserie fra 80-tallet, men en hjerteformet såpeoperalogo i beste vintage-retro stil. Deretter ser vi en nydelig stue, mer om den senere, nå først en oppsummering av handlingen: 

En dag sitter Henry og leser i lokalavisen “The Gayrdian Weekly!” (Her burde det vært premie, siden punnet sitter litt lengre inne), at de nå skal legalisere heterofilt ekteskap. Han blir selvfølgelig sjokkert, og begynner å diskutere dette med Martin. Han synes det er ekkelt, og mener det er en grunn til at like barn leker best. Martin på den annen side, mener at kjærlighet er kjærlighet og at 2 mennesker som elsker hverandre, burde få gifte seg uansett kjønn. Men da kommer Martin med trumfkortet, han minner Henry på att de faktisk har en heterofil sønn, og er det ikke slik at Henry elsker sin egen sønn like mye uansett legning, slik som seg jo hør og bør her i verden? Selv om Henry hardnakket påstår att sønnen også er homo, mener Martin at man kan aldri vite!  

Hvem får rett? Seirer kjærligheten til slutt? Burde love være lov(e) uansett? (Den siste var min, kunne faen ikke dy meg, Red.Anm) 

Den som lever får se! 

Det jeg liker med filmen er først og fremst den genialt morsomme dialogen og alle ordspillene. Mange vil kanskje kalle det oppbrukt pappahumor og puns, oppgulp av gamle vitser som har vært brukt før, men å gjøre om Honolulu til Homolulu, har jeg aldri hørt før, og samtidig når jeg ser det tenkt, at det er jo så likt at det er merkelig det ikke har vært gjort før.  

Filmen tar opp ett viktig tema, og klarer å blande alvor in i humoren, og gi oss den moral at det viktigste er ikke hva eller hvem vi elsker, men at vi elsker i utgangspunktet. At den i tillegg gjør dette på bare 1 minutt og 7 sekunder er også noe å ta av seg hatten for!  

I begynnelsen av filmen kan kanskje samtalen og dialogen bære preg av en ørliten smule tørr overspilling, men dette tar seg til etter hvert og jeg vil ikke trekke noe for det.  

Jeg digger de grelle 80-talls fargene og den klassisk norske innredningen fra de fårna dar da Bohus var konge, og Ingvar`s soldater ikke hadde inntatt de tusen hjem enda.  

Musikken er også fin, det lille man hører bærer preg av “Klassisk NRK Ønskekonsert med Øivind Bergh og KORK”, og det liker vi. 

Alt i alt vil jeg anbefale “The Homolulu Show” til alle som mener noe er feil, er konservative og hardnakket påstår att ting er best hvis de forblir som de alltid har vært. Jeg tror at når de får se denne filmen, og får sett ting fra en annen synsvinkel, vil øynene deres åpne seg, de vil få med seg ett viktig budskap, og kanskje også forlate kinosalen litt klokere, og med en liten tåre i øyekroken.  

 

Siden det er en komedie, vil man også få trent lattermusklene, da den er en fest for alle som liker ordspill, pappahumor og klassiske puns!  

Dialogen er på engelsk, og legg merke til att både Per-Christian og Bjørn gjør så godt de kan for å snakke så naturlig engelsk som mulig. Den vanlige “Norwenglishen” som nordmenns engelsk vanligvis bærer preg av, er her så godt som fraværende. Som sagt, de som mener att norske skuespiller er stive i utrykksformen, og leverer på en anspent og unaturlig måte fordi de har mer fokus på å huske teksten fremfor å fokusere på og si den riktig, trenger bare å se på Per-Christian og Bjørn i denne filmen, før de går hjem og legger seg! HER HAR NORGE VIRKELIG INGENTING OG SKAMME SEG OVER I FORHOLD TIL HOLLYWOOD! 

I mitt syn er denne filmen verdig det samme terningkast som Sigurd ga “Elleville Elfrid”, nemlig en 5`er! Jeg hadde aldri hørt om Frank Mosvold før, før jeg tilfeldigvis dumpa over denne kortfilmen mens jeg egentlig var på jakt etter noe annet, men nå gleder jeg meg til å se flere av hans verk i tiden som kommer! Dette er virkelig en mann jeg ser frem til å utforske videre! (NEI! IKKE på den måten, jeg er hetro og forlova, og jeg tror han er gift)      

OM REGISSØREN: 

De som har lest bøkene om “Elleville Elfrid” eller sett filmen som kom i fjor, har nok hørt navnet Frank Mosvold. Han er nemlig mannen bak disse bøkene, og ikke minst animasjonsserien fra NRK Super som gikk der i 2010.  Han er født i Kristiansand 7.mai 1965. Flere av kortfilmene hans er prisbelønnede, og spillefilmen om Elleville Elfrid (Som Frank produserte) fikk terningkast 5 av Sigurd Vik i Filmpolitiet til NRK. 

Avslutningsvis vil jeg bare nevne at dersom du nå skulle ønske å se dette miraklet (Noe du burde etter å ha lest dette), er filmen tilgjengelig i sin helhet på youtube! GOD FORNØYELSE! 

https://www.youtube.com/watch?v=4tnrBM8toBs