«All You Need Is Love» ble spilt av The Beatles på det direktesendte TV-programmet «Our World», i Abbey Road studios der de spilte inn de fleste sangene sine. Først ble backing track  spilt inn 14. juni 1967, hvor John Lennon spilte harpischord, McCartney på double bass med bue og George Harrison på fiolin. I tillegg tre instrumenter som ikke var kjent for musikerne, (som de vanligvis ikke brukte og som de ikke kunne) noe som resulterte i noen merkelige lyder i bakgrunnen. Noen diverse rare toner og lyder kan høres på tidspunktene: Teknisk feil med gitar på slutten av solo mellom 1:27 og 1:31, og fiolinen til George lager noen rare lyder i bakgrunnen på 1:50 og 2:25, det er også noen rare lyder fra et instrument, mulig at det spilles feil, på 2:08.

Det ble spilt inn 33 takes, og take 10 ble brukt til ferdige miksen som ble jobbet mer med. Den 19. juni ble det spilt inn noen overdubs med piano, banjo, gitar og litt bakgrunnsvokal. Den 24. juni var det direktesendte TV-programmet, da ble det spilt inn med orkester, hovedvokal, bass og gitar.

Det har gått en debatt rundt på nettet hvem som synger «She loves you, yeah, yeah, yeah» (en Beatles-låt fra 1963) på slutten av «All You Need Is Love». Noen mener Paul, andre mener John. Her er fans uenige med hverandre, det har nesten blitt en krig. Men det som er riktig er, begge synger, men en person som var tilstede i studio under opptak, kom borti mikrofonen til Paul, så den svinger mot John, så kun John høres.

Hør sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=_7xMfIp-irg 

Lucy in the Sky with Diamonds: (1967)

«Lucy in the Sky with Diamonds» blir i forkortelse «LSD», som er et narkotisk stoff. Mange tror at sangen er om dette dopet, men at sangtittelen fikk «LSD» i initialer er bare ren tilfeldighet! Fordi den sanne historien bak sangen er: Sønnen til John Lennon, Julian, hadde tegnet en tegning på skolen, og kom hjem til faren sin og viste han tegningen. John spurte sønnen hva det var, og han svarte «It’s Lucy in the sky with diamonds», og John synes det var så facinerende at han skrev en sang om det. Men sangen i seg selv har jo såpass eventyrlig og fantasifull tekst, at man skulle nesten tro at LSD-narkotika var involvert likevel.

«Alice in Wonderland» inspirerte John mye til teksten. Så, hvem er Lucy? Det er Lucy O'Donnell, en klassevenninne av sønnen. Julian selv har sagt: «I don't know why I called it that or why it stood out from all my other drawings, but I obviously had an affection for Lucy at that age. I used to show Dad everything I'd built or painted at school, and this one sparked off the idea», og John sa «I thought that's beautiful. I immediately wrote a song about it». Paul McCartney sa senere: «We did the whole thing like an Alice in Wonderland idea, being in a boat on the river ... Every so often it broke off and you saw Lucy in the sky with diamonds all over the sky. This Lucy was God, the Big Figure, the White Rabbit»

Hør sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=naoknj1ebqI

I Am The Walrus: (1967)

Da John Lennon var liten og gikk på skolen var han en bad-boy, og lærerne mente at han ikke kom til å få til noe når han ble voksen, og at han «var dømt til å mislykkes». Mange år senere, når Beatles hadde blitt store, fikk John Lennon i 1967 et brev fra en elev fra samme skole John hadde gått på. Eleven fortalte at de i engelsktimene analyserte Beatles-sangtekster. Da skrev John Lennon sangen «I Am The Walrus» for at elevene skulle få noe å bryne seg på. Denne sangen handler nemlig om ingen verdens ting, og er bare surrealistisk usammenhengende tekst, men John hentet litt inspirasjon fra «Alice in Wonderland». Selve innspillingen og sangen høres rar ut i seg selv også.

Fra 3:47 til slutten av sangen er det ganske kaos og bråkete i lydbildet. Mye av dette er fordi at John Lennon satt på radioen i studio under innspilling, og radioen ble mikset inn i sangen. Akkurat i øyeblikket radioen ble tatt opp inn til sangen, sendte BBC Shakespeares «King Lear».

Hør sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=t1Jm5epJr10)

Hey Jude: (1968)

John Lennon traff i 1968 Yoko Ono, og skilte seg fra sin forrige kone Cynthia og sønnen Julian, for å flytte sammen med Yoko, som han senere giftet seg med. Paul McCartney syntes synd på sønnen Julian, og viste empati, og skrev «Hey Jude» som en trøstesang til Julian. Jude ble et kallenavn for Julian.

Det skjedde noe feil i studio under innspillingen. John eller Paul (usikkert, og debatten går fortsatt om hvem det var) spilte feil, og bannet ut i frustrasjon. Det kan faktisk høres i sangen i bakgrunnen. Mellom 2:55 og 3:00 kan man høre «got the wrong chord, fucking hell», men det som er mest hørbart er «chord, fucking hell», noe som gjør at det høres ut som «åååh, fucking hell». Man bør høre veldig nøye etter for å høre det, helst med en bra høytale eller headset.

Hør sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=mQER0A0ej0M)

Helter Skelter: (1968)

«Helter Skelter» skulle egentlig være en roligere sang, men så leste Paul et intervju med Pete Townshed fra The Who at de hadde laget en sang, «I Can See For Miles», som er den mest bråkeste, høyeste, råeste sangen noensinne spilt inn. Når Paul leste det, tenkte han at han kan gjøre det høyere og sprøere enn The Who gjorde med sangen sin. Resultatet ble «Helter Skelter». 

I sangen kan det høres mange rare lyder og effekter. På 0:50 kan man høre glassflasker som klirrer. På 1:31, 1:34, 1:38 og 1:46 kan man høre leketøy-squick-lyd. På 2:57 kan man høre Paul snakke i bakgrunnen. Beatles-assistent og road manager Mal Evans spiller trompet, selv om han ikke kan spille, og det er de rare lydene som kan høres 3:45 og 4:03. Trommeslager Ringo Starr roper «I’ve got blisters on my fingers» på 2:23, fordi han fikk blemmer på fingrene sine etter å ha spilt hardt på trommene i denne høye sangen.

Hør sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=vWW2SzoAXMo

Er du interessert i mer fun fact rundt Beatles les også tidligere innlegg: «Når og hvorfor The Beatles sluttet å turnere, og hva som skjedde videre» https://www.empotv.no/nar-og-hvorfor-the-beatles-sluttet-a-turnere-og-hva-som-skjedde-videre/

Skrevet av Elias Veine Wiig