Kontakt
Foto: PxHere, illustrerende bilde
For noen dager siden fikk jeg en telefon fra en bekjent som hadde lest noe interessant på Facebook om en felles bekjent. Ingen av oss hadde sett, eller hørt noe fra ham på flere år. Det var fordi han var bosatt på Filipinene der han hadde kone, hele slekta hennes og ikke minst datteren Sara. Alle på Kolbotn visste hvem Per Christian var. På 1980-tallet gikk han på den samme videregående skolen i Oppegård jeg selv var elev. Selv husker jeg ham best fordi han var kortvokst. Jeg ønsker å dele dette med dere, fordi jeg syns han har et godt poeng, som jeg selv kjenner meg igjen i;.....mennesker må forstås ut fra deres egne forutsetninger.
Birgitte Falck-Jørgensen
Publisert: 23.01.2023 kl 13:28
Vi la merke til ham den gang husker jeg. Den eneste «dvergen» jeg kjente til. Han var hyggelig å prate med fikk jeg høre. Jeg ble bedre kjent med ham da jeg tidlig på 2000 tallet skulle ta en taxitur til Huseby, litt utenfor Oslo. Han hadde nemlig startet Norges første karaoke-taxi! Nå skammer jeg meg litt for at jeg tvilte på om dette ville bli et levebrød. For få dager siden dukket det opp en hilsen fra Per Christian i innboksen min. Her kan dere lese hva han skrev til meg:
Da jeg kom til Filippinene for første gang som 23-åring for 40 år siden, i 1983, fikk jeg et -«Som kortvokst var jeg fra Norge vant til å få oppmerksomhet og at barn pekte og ropte. Men hvis foreldrene var sammen med dem, ville de som regel arrestere barna med en gang og forklare at det var slik at noen er annerledes, det kan de ikke noe for, det er ikke pent å peke osv. Her på Filippinene var opplevelsen ganske annerledes. Her opplevde jeg ofte at foreldrene var de som pekte og gapskrattet og ropte på barna for at de også skulle se. For meg den gangen var det svært ubehagelig og jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle komme tilbake til dette drittlandet hvor folk ikke eide folkeskikk. Men samtidig møtte jeg noen veldig søte mennesker som gjorde at oppholdet totalt sett ble bitter/søtt. Etter 5 uker her dro jeg videre til Tokyo hvor jeg hadde 3 fantastiske uker. De var høflige og dannede og jeg la umiddelbart planer om å komme tilbake og prøve å bo der over lengre tid. Engelskundervisning skulle sørge for at jeg kunne brødfø meg og bli der en stund. Slik ble det aldri. Men da jeg ble invitert til å bli med en filippinsk bekjent til hennes hjemtrakter på Negros Occidental i 1990 takket jeg ja, selv om jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle komme tilbake hit igjen. 7 år hadde gått siden forrige besøk, mye hadde skjedd i livet mitt og jeg følte meg mye tryggere på meg selv. Jeg hadde en fantastisk tur og opplevde alt på en annen måte. Jeg innså at svært mange mennesker var rett og slett uvitende og uten utdannelse. Jeg opplevde de samme reaksjoner som sist, men denne gangen brydde det meg ikke. Jeg ble også godt kjent med mange av dem og noen er blant mine beste venner i dag. På denne turen traff jeg også hun som skulle bli min kone og livsledsager året etter. Hva kan jeg da si om filippinere generelt? Det er ikke riktig å generalisere. På samme måte som man ikke kan si at alle nordmenn eller alle nordmenn på Filippinene er sånn og sånn. Jeg har møtt de aller søteste mennesker som er mine nære venner som jeg vet vil stille opp for meg om nødvendig. Samtidig har jeg møtt mennesker som har vist seg å være uredelige og som ikke ville nølt med å lure meg trill rundt og loppe meg for alt jeg har. Men i det store og det hele er menneskene jeg treffer i det daglige søte og vennlige og jeg tror vi alle vil oppleve det slik hvis vi husker at vi er gjester her og behandler folk med respekt. En sosialantropolog vil alltid forsøke å forstå en kultur ut fra dens egne forutsetninger og hvis vi gjør det, vil livet her være godt å leve. Mange har spurt meg: Men når du blir gammel, da vil du vel flytte hjem til Norge?? Nei, det tror jeg ikke. Hvorfor sitte og sture i en ett-roms på Tveita eller på et pleiehjem på Tåsen når man kan ha det godt her på Filippinene med glade mennesker rundt seg. Og hvis noen peker og ler av denne dvergen som kommer gående, så smiler jeg tilbake og tenker at menneskene her må forstås ut fra deres egne forutsetninger.»