Krogstad åpner kronikken med å minne om hva som sto i paragraf 213: "Finder utugtig omgængelse sted mellom personer af mandkjønd, straffes de, der heri gør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil". Han fortsetter: - Gjennom de 50 årene som har gått fra jeg ble født og homofili ble avkriminalisert i Norge, har det vært en enorm utvikling i samfunnet. Fra at man i 1972 kunne bli fengslet for å være mannlig homoseksuell, sidestilt med seksuelt misbruk av dyr, til at vår aktivistkjempe Karen Christine "Kim" Friele i 2021 ble bisatt under en statsbegravelse i Oslo Domkirke". Han fortsetter: - Fra jeg våget å si at jeg var homofil som 16-åring i 1989, har jeg jobbet i mange skeive bevegelser og sammen med mange skeive aktivister både verden rundt og hjemme i Norge. Utenlandske aktivist-venner har skrytt av Norge helt siden den gang som "det mest liberale og åpne samfunnet i verden" som godtar oss som er skeive - men det er en sannhet med modifikasjoner.

Videre skriver Krogstad: - I 2022 blir fortsatt homofile i Norge utsatt for vold på åpen gate fordi de våger å være seg selv i offentligheten, selv i våre største byer. Det er fortsatt en utfordring for veldig mange, selv i Norge, å kunne si til sine nærmeste, sine venner og sine kollegaer at man er skeiv, i frykt for at man blir utstøtt. Han går deretter igjennom noen høydepunkter fra den norske homohistorien: - Først i 1977, det året jeg fyller fem år, fjerner Norsk Psykiatrisk Forening delvis homoseksualitet som "mental forstyrrelse". I 1982, året da jeg fyller 10, fjerner Sosialdepartementet endelig homofili som sykdomsdiagnose. Ett år etter at den internasjonale psykiaterforeningen gjorde det samme. I 1984, i det året jeg fyller 12 år, tas homoseksuelle inn i diskrimineringsloven i Norge. Nå var det ikke lenger tillatt i Norge å kaste folk ut fra hjemmene eller si dem opp fra jobben bare fordi de var skeive.

Krogstad tar også opp at mye gjenstår når det kommer til homofiles rettigheter i Norge: - Samkjønnede par som får barn må fortsatt ta DNA-tester for å bevise hvem som er kjødelig forelder og den andre partneren må deretter søke om å stebarns-adoptere sitt barn. Heteroseksuelle par som får barn med surrogat-hjelp, får godkjent foreldreskap uten spørsmål på bakgrunn av fødselsattesten, selv om kvinnen ikke har født barnet selv. I 2017, det året jeg fyller 45, vedtok et stort flertall i Kirkemøtet en ny vigselsliturgi "som ønsker likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke". Men fortsatt får prester lov til å nekte å vie samkjønnede par ut fra deres "teologiske overbevisning".

Krogstad avslutter kronikken med disse ordene: - Jeg er ikke ferdig med å forlange at jeg og mine skeive søsken skal ha alle muligheter i samfunnet på lik linje med alle andre. Vår kamp for full likestilling er ikke over. Jeg slutter ikke å forvente at de av dere som ikke har hatt våre utfordringer både respekterer oss og støtter oss og inkluderer oss. Jeg vet av egen og venners erfaring at vi skeive ikke er fullt ut tilstede i dagens samfunn - det ser bare sånn ut på utsiden. Pride er en begivenhet hver gang vi lager den et sted nær deg. Det er en stor fest, men det er fortsatt en protest.

Les hele kronikken: Mine 50 år som skeiv

Les også:

Stolthetsparaden-en kampdag for rettigheter