Kvinnen, som jobber som personalkonsulent i en kommune, hevdet i klagen at hun fikk lavere lønn fordi at hun er funksjonshemmet og er ufør. Siden 2015 har hun jobbet 80 prosent og mottatt 20 prosent uføretrygd, hvorav sistnevnte skyldes at kvinnen har en funksjonsnedsettelse. Fra 2018 har hun hatt 40 prosent uføretrygd.

I 2016 var kvinnen i foreldrepermisjon, og mens hun var hjemme ansatte kommunen en mann i stillingen "fagleder/personal". Han har en årslønn som er 76 000 kr høyere enn hennes, til tross for - og dette hevder kvinnen - at de utfører samme type arbeid og har omtrent samme type kunnskap om arbeidet. I fjor ble fagleder-ansvaret i mannens stilling gitt ett tillegg på 6000 kr. I klagen, som kvinnen sendte til Diskrimineringsnemda, har hun pekt på både kjønn og det at hun er funksjonshemmet - kjønn pga. at lønnsforskjellen oppstod når hun hadde foreldrepermisjon, og funksjonsnedsettelse fordi hun er nødt til å jobbe deltid som følge av den.

Klagen er avvist av Diskrimineringsnemda, som støtter kommunens argument om at de to ansatte som det er snakk om i artikkelen "ikke utfører samme arbeid eller arbeid av lik verdi, og at det derfor ikke er noen grunn til å tro at hun er diskriminert som følge av at hun er kvinne. Også argumentet om at kvinnen funksjonshemming er årsaken til forskjellsbehandlingen får ikke støtte. I nemdas vurdering står det bla. å lese at hun "har god avlønning sammenlignet med andre konsulenter i kommunen, og det er ikke vist til forhold som tilsier at kommunen har vektlagt hennes funksjonsnedsettelse ved fastsettelse av hennes lønn."

Publisert av: Anders Teslo