I magasinet Dagens medisin skrev Marianne Sjuls et innlegg om hvordan det var å jobbe som intensivsykiepleier ved Sørlandet Sykehus (SSHF). Da hun sluttet utdannet hun seg til universitetslektor, ph.d.-stipendiat.

Jeg er hun som utdannet seg til intensivsykepleier, og som etter ett og et halvt år sluttet i jobben hun elsket. Jeg er hun som så på at kolleger sluttet fordi de ikke fikk tilrettelagte turnuser når de hadde medisinske grunner. Jeg er hun som så at andelen av intensivsykepleiere i avdelingen sank. Jeg er også hun som merket at vi ble færre på jobb fordi sykehuset skulle spare «senger» og penger.

Jeg forlot verdens beste jobb, selv om samfunnet skriker etter intensivsykepleiere. Jeg er hun som ikke orket mer. Jeg holdt pasienten i hånden da han tok sitt siste åndedrag – samtidig som et nyfødt barn gråt sine første tårer i rommet ved siden av, hos en mamma som ble overvåket etter et akutt keisersnitt. Jeg er hun som overvåket en tenåring, som under en fest hadde tatt tabletter han ikke visste hva var.

Jeg er hun som hjalp en bestemor da hun ikke fikk puste. Jeg er hun som sier: «Jeg er intensivsykepleier», når noen spør hva jeg gjør. Jeg er hun som i neste setning sier: «Jeg er hun som ikke orket mer».

Jeg er hun som merket at vi ble færre på jobb fordi sykehuset skulle spare «senger» og penger. Jeg svarer intensivsykepleier når noen spør hva jeg gjør, men legger til at «jeg er hun som ikke orket mer»

Jeg er hun som ikke tisset på jobb. Jeg er hun som ble forstoppet. Jeg er hun som reiste hjem med hodepine. Jeg er hun som gråt før nattevakter. Jeg er hun som gråt i bilen på vei hjem. Jeg er hun som fikk barn, og som innså at det ikke gikk an å kombinere familielivet med 100 prosents jobb som intensivsykepleier. Jeg er hun som ikke orket mer.

Jeg er hun som prøvde å si ifra. Jeg er hun som sluttet fordi det ikke lenger opplevdes som etisk forsvarlig å fortsette. Jeg er hun som vet at det handler om kompetanse og ikke antallet senger – selv om mange senger på norske sykehus med fordel kunne ha vært byttet ut: La oss være ærlige om at noen av dem må være fra krigens dager.

Jeg er hun som for over fem år siden skrev et leserinnlegg om mangel på intensivsykepleiere. Jeg er hun som har sett at Norsk Sykepleierforbund har advart enda mer. Jeg er hun som har lest at helseforetakene har konstatert det samme: Vi trenger flere intensivsykepleiere!

Jeg er hun som ble lei av ord og ikke handling. Jeg er hun som ikke orket mer, og jeg er ikke alene. Jeg er hun som rister på hodet når Bent Høie sier at vi er i ferd med å utdanne flere intensivsykepleiere. Jeg er hun som skjønner at før de er utdannet de neste 1,5 årene, har mange gått av med pensjon eller sluttet av andre grunner. Jeg er hun som ikke orket mer – og det er mange av oss.

Jeg er nemlig ikke bare hun som ikke orket mer. Jeg er også hun som kanskje vil tilbake en gang. Fordi det er verdens beste yrke. Med unntak av høy arbeidsbelastning, dårlige turnusordninger, mye ansvar, lav lønn – og litt for gamle senger som gir deg vondt i ryggen.

Innlegget er hentet fra Dagens medisin

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2021/02/11/jeg-er-hun-som-ikke-orket-mer/

Publisert av Birgittte Falck-Jørgensen