Hun ble liggende på Ullevål i flere uker, og siden ventet et flere måneders langt opphold på Sunnaas sykehus, som er et spesialsykehus for rehabilitering. Der leste hun om seg selv at hun var funksjonshemmet. Sakte gikk det opp for henne og foreldrene at det var slik det var. Da dette skjedde for 30 år siden var hun en frisk ung kvinne. Hun var egentlig utdannet skuespiller, men jobbet som redaksjonssjef og journalist. Hun måtte kaste om på planene fordi fremtiden ble usikker. Hun måtte flytte fra leiligheten og bakgården i Oslo der overfallet hadde skjedd. Disse omgivelsene egnet seg dårlig for en med rullestol. Hun sluttet også i jobben for å studere til å bli sosionom. Hun flyttet da fikk hun jobb i Nittedal kommune. Det var mens hun jobbet ved MS-senteret i Hakadal at hun fikk sin første servicehund, i 2002.

I dag er det Gipsy som er hennes tredje servicehund. Hun kan virkelig ikke se for seg en hverdag uten henne. -Med henne får jeg selvstendighet og livskvalitet, også fordi hun gir meg kontakt med andre mennesker og bidrar til å bygge nettverk, sier hun.

Kun dekkenet som den gule labradormiksen har på seg, kan gi et hint om at hunden har en rolle utover det å være et kjæledyr for kvinnen som sitter i rullestol. – Jeg føler meg heldig og skulle ønske mange flere fikk oppleve hvor fint det er. En slik hund er både terapeut og til praktisk hjelp. Den forskjellen en hund som Gipsy utgjør, kan ikke måles i kroner og øre, poengterer Anne-Margrethe.

En servicehund er et viktig verktøy som kan gi funksjonshemmede selvstendighet. Likevel er det ingen garanti for at alle som har behov for det, får slik hjelp.

– For meg ble det å ha hund en døråpner rent mentalt. Når du har hund, må du ut på tur. Og da møter du andre som er glad i dyr, som du snakker med. Jeg har fått mange venner og bekjente gjennom hundene mine, poengterer hun.

– Noe skjer når jeg kommer med Gipsy. I møte med friske mennesker kan en rullestol være en barriere, men hunden tar fokuset bort fra den. Det er en tankevekker at folk som ellers ikke ville ha stoppet opp for å slå av en prat med meg, gjør det på grunn av Gipsy.

Anne Margrethe har skrevet en bok om det som skjedde henne da livet brutalt og brått snudde: Sekunder i en evighet.

– Veldig kort sagt har jeg Gipsy, og derfor føler jeg meg aldri alene. I alle årene jeg har hatt servicehund har jeg snakket med dem. Hunden leser deg og merker om du har en dårlig dag. Da er den innpå deg, som om den vil gi deg noe annet å tenke på.

I dag er Anne-Margrethe opptatt av at flere som trenger det, skal få glede og nytte av servicehund, som ble godkjent som hjelpemiddel i 2018. Siden har mellom fem og ni personer årlig fått tildelt slik hjelp gjennom NAV.
– Jeg har sittet i det faglige utvalget som avgjør hvem som skal få, og ser at tallet på personer som får slik hjelp, er altfor lavt. Behovet er mye større, sier hun.
Som leder i bruker- og interesseorganisasjonen Norske Servicehunder, har Gipsys «sjef» og samboer en sterk stemme. Hennes høyeste ønske er at budsjettrammen som begrenser servicehund-ordningen skal fjernes. Budsjettet på 5,5 millioner kroner årlig strekker ikke til, ifølge henne. Derfor har kvalifiserte søkere fått avslag.

Anne-Margrethe tror hun ville ha vært deprimert om hun ikke hadde hatt Gipsy.
– Dessuten ville jeg ha vært avhengig av hjelp på en annen måte. Slik det er nå, har jeg hjemmesykepleie morgen og kveld, pluss noen timer hver uke med annen hjelp. Jeg kunne nok ha trengt litt flere timer med menneskelig hjelp, men utover det, så klarer jeg meg med Gipsy. Takket være henne kan jeg leve et selvstendig liv.

Les hele saken på klikk.no:

Et brutalt overfall forandret Anne Margrethes liv for alltid. Hjelpen hun får av hunden Gipsy er uvurderlig.

Publisert av Birgitte