I en kronikk på Handikapnytt skriver Marna Olin Helland, som har en nevromuskulær diagnose, om enkeltes hang til å hevde at nettopp de må komme først i vaksinekøen.

"Hei, mitt navn er Marna Olin Helland, og jeg lurer på: Hvor er jeg i vaksinekøen? Er jeg i det hele tatt i vaksinekøen? Er det noen som står på barrikadene og sloss for meg?", spør Helland innledningsvis, før hun fortsetter: "Jeg tok kontakt med FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) og fikk pratet med en dame som som sa: jo da, vi har møter med FHI og Helsedirektoratet og prøver så godt vi kan å fortelle dem om denne gruppens utfordringer. Du må ta kontakt med fastlegen din, sa damen. Så det gjorde jeg. Fastlegen min sa at nå prøver de å kartlegge dem som er over 75 år, og de er ikke kommet til min gruppe enda. Kanskje smittevernkontoret kan fortelle meg hvor langt bak i køen jeg befinner meg. Der sa de at jeg skal være i gruppe 4 (høyrisiko), men hun regnet ikke med at denne gruppen fikk vaksine før i april-mai. Så nå sitter jeg her og venter på våren."

Videre skriver Helland: "I disse dager er det mange som mener at de burde komme først i vaksinekøen. Det er mange som står på barrikadene og mener at de er samfunnskritiske og må komme først i køen. De har ofte en sterk fagforening i ryggen. Det er derimot en gruppe du sjelden ser på barrikadene. Vi er nokså usynlige i mediebildet og vi har ingen fagorganisasjon i ryggen. Dessverre er det mange som tror at risikogrupper bare handler om eldre, men der tar du feil. Vi er nemlig en gruppe som som lett blir usynlige i det store bildet."

Helland forteller i artikkelen om en hendelse hun har opplevd om rullestolbruker under pandemien:

"Jeg forsøkte meg i begynnelsen på noen turer i butikken. Jeg valgte med omhu store dagligvarebutikker, med god plass mellom reolene, slik at det skulle være mulig å holde avstand. Mens jeg sto der og leitet etter en suppepose, var det en godt voksendame som lente seg innover meg uten maske for å plukke ut noe av hyllen. Jeg lurte på: hva gjør jeg i sånne situasjoner? Jeg tenkte at kanskje skal jeg hoste litt på deg. Skjønner du det da? (...) Det er vanskelig å hoppe til siden med en rullestol. Så jeg tenkte at det er tryggest å bli hjemme."

Mot slutten av artikkelen skriver hun: "Det høres kanskje ikke så muntert ut. Men det er ikke muntert heller. Det er tungt. Jeg får lyst til å stille meg på Torgalmenningen og skrike til noen hører meg. Hallo, er det noen som ser meg? Hører du meg? Jeg er ikke usynlig. Jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil at du skal vite at jeg finnes."

Les hele saken: Jeg føler meg redd og usynlig. Kanskje du ikke synes jeg er så viktig? (handikapnytt.no)

Kilde: handikapnytt.no

Publisert av: Anders Teslo