"Vårt samfunn hadde allerede en noe overdreven oppmerksomhet mot helse og fysisk sikkerhet da koronaen rammet oss. Slike samfunnstendenser er ikke gitte størrelser, men et produkt av menneskelig samhandling og definisjon. I utgangspunktet står menneskene ganske fritt til å definere hva som er det viktigste i livet", skriver Wilhelmsen innledningsvis, før hun fortsetter: "Men vi er alle tett vevd sammen i et meningsfellesskap der det blir både slitsomt og feil stadig å bryte med samfunnstrenden. Dessuten lever vi jo etter sigende i et kunnskapssamfunn og må akseptere at vår vurdering ikke er like god som ekspertenes."

Wilhelmsen fortsetter: "Samfunnsmessig innsnevring og ensretting skyter fart når noe løftes opp som en eksistensiell trussel mot oss alle, spesielt dersom det skjer fra øverste myndighets hold. Andre hensyn skyves til side, befolkningen må akseptere en slags unntakstilstand. Denne prosessen har vi vært i, av og på, siden koronaviruset ble dette noe. Og når noe først er løftet opp som en ekstensiell trussel, er det vanskelig å ta forestillingen ned igjen." Hun fortsetter: "Fokuset, språket og tankebanene, de strukturene som skaper samfunnet, er endret og har skapt en slags ny normal. De aktørene som forvalter kunnskapen om trusselen, er blitt bemektiget. Samtidig mister man av syne de andre truslene. Kunnskapen om dem er ikke like relevant."

"Men", skriver Wilhelmsen, "nå er tiden kommet. Koronatrusselen må settes i perspektiv, og menigmann må få være med på å vurdere hva som er farlig, for seg selv og oss som samfunn. Dette handler ikke bare om folkets ve og vel, men også om myndighetenes legitimitet. På radioen snakkes det stadig om at vi ikke helt vet hvor farlig omikron er, og Norge opererer helt fremst blant føre-var-strategene. Talen om koronavirusets potensielle fare har hatt gehør hos folk flest, og vi har vært villige til å gi opp egne prioriteringer og lide andre typer livstap for å bekjempe denne trusselen. Nå tror jeg ikke det er selvsagt lenger."

Mot slutten av kronikken skriver hun: "For dette kan ikke være en vedvarende tilstand. Ikke bare fordi det innebærer en slags umyndiggjøring av befolkningen politikerne ikke bør bli vant til, men også fordi det viser seg at vi, befolkningen, er litt for lite villige til å være myndige. Vi synes det er mest behagelig at andre prioriterer. Vi orker ikke tenke gjennom, langt mindre ytre oss om, hva slags liv samfunnet skal hegne om. Alle jeg har snakket med til nå i 2022, synes denne siste nedstengningen begynner å bli urimelig og destruktiv. Men det er få som ønsker å målbære kritikken." Og sluttvis skriver hun: "Norske myndigheter må skjønne at det er en stor risiko forbundet med å videreføre nedstengningen. Siden jeg forsker på politikk og samfunn skal jeg slutte med en advarsel som ekspert. Den tilliten det norske folk har vist ved å stille på dugnad de siste to årene, er heller ikke en gitt støtte. Den kan forvitre. Tillitssamfunnet er Norges egentlige gull. Vi kommer til å trenge det dersom vi skulle stå overfor en større trussel enn omikron i 2022."

Les hele kronikken i Aftenposten:
Koronahåndteringen er blitt perspektivløs

Kilde: aftenposten.no