Kontakt
Finn Evensen fra Visperud på Lørenskog er nok mest kjent over det ganske land som mannen som skrev “Gud! Hvor du er deilig” for vokalgruppen Bjelleklang. Dette juleevangeliet med moderne lokalhistorisk vri, skrev han til sitt onemanshow “Fra Visperud Til Vittenberg” som hadde premiere på Lørenskog Kulturhus i desember 2019, og gjengis her med forfatterens velsignelse.
Mattias Damsgaard Woodson
EmpoTV
Publisert: 17.12.2021 kl 10:20
Sist oppdatert: 20.12.2021 kl 09:18
Det skjedde i de dager ... dvs. i året 2031, at den syriske forskalingssnekkeren Yosef Ibrahim Al-Khattab og kjæresten hans, Maria Mercedes Gonzales Chen (som opprinnelig var født av argentinsk far og kinesisk mor på Filippinene) måtte legge ut på vandring østover fra Oslo sentrum. Det var midt på natta, og midt på vinteren. Begge var flyktninger fra krig og fattigdom, men hadde satset alt og kommet seg til Norge, der det tross alt var mer levelig enn andre steder i Europa. Likevel begynte det å stramme seg kraftig til i Norge også. Årsaken var at «Departementet for nasjonal sikkerhet og innvandringsbegrensning» hadde satt i gang en større offensiv for å kartlegge alle utlendinger bosatt i Norge, uansett oppholdstillatelse eller ikke. Registreringsskvadroner oppsøkte boligblokker, leiegårder, hus og hytter for å finne ut hvem som bodde der, og sikre biologiske prøver av dem. Skvadronene var bevæpnet og kjent for brutalitet i møte med motvillige personer. Nettopp nå var de i gang med en større aksjon i nabolaget.
Foto: Illustrasjonsfoto Storyblocks
Siden det ikke lenger var mulig å ta buss eller tog uten å legge igjen digitale spor, begynte de å gå til fots oppover Groruddalen i håp om å unngå registrering i manntallet. Det kunne minske risikoen for deportasjon til en av interneringsleirene på Svalbard, der de fleste papirløse innvandrere ble sendt.
Nå hadde det seg slik at Maria var høygravid, og etter et par timers marsj var hun både kortpustet og hoven i beina. Ved Stovner lå et ridesenter, der det nokså ubevoktet fantes både lamaer og esler i en ulåst stall. Yosef, som var vant til husdyr fra barndommen i Syria, listet seg inn og lokket med seg et esel som så ganske snilt ut. Maria fikk sitte på, og sammen ruslet de over Høybråten i retning Lørenskog. Det var stjerneklart, og lysene fra en stor innendørs skihall ved Lørenskog Stasjon blinket mot dem. Maria mente de heller fikk gå mot det store sykehuset på Nordbyhagen. Der måtte det vel være noen som kunne forbarme seg over dem. Framme på sykehuset fikk de beskjed om at de nok ikke kunne forvente noe hjelp der, siden de ikke hadde godkjent helseforsikring, og heller ikke kunne framlegge bevis på at de var norske statsborgere. Maria begynte å gråte og de vandret nedtrykte, frosne og utslitte langs Gamleveien vestover igjen. Ved Lørenskog kirke kunne de se brennende lykter på den snødekte kirkegården, og den gamle kirken stod der hvit og vakker i flomlys. De kjente på dørene, men kirken var iskald og stengt.
Brått reagerte eselet på noe. Det begynte å knegge, og fikk straks svar fra et annet esel. Det snudde seg og ville gå oppover mot en gård oppe i skogkanten mot Østmarka. Maria og Josef lot eselet gå og fulgte med. Da de kom opp til en stor og staselig gård, banket de på og fikk forklart at de trengte hjelp fordi Maria var i ferd med å nedkomme. Bonden stirret mistenksomt på dem, før han sukket og nikket i retning låven. De vaklet blåfrosne over tunet og fant stalldøra.
Det var lunt og godt der inne. Det var flere hester, og til og med en gammel okse som ikke virket særlig berørt av de nyankomne. Stallen var fint stelt, med sagflis på gulvet og høyballer til dyra. Eselet la seg straks ned på gulvet og sovnet. Yosef dro sammen noe høy og sekker, fant noen hestedekken, og fikk laget en seng til Maria. Fødselen var i full gang, det var tett mellom riene. I et rom bak stallen fantes både varmt vann og håndklær. Yosef hadde tatt imot både kalver og geitekje, men dette var tross alt noe annet. Han var nervøs, men kjente en underlig ro, en slags kontroll som liksom fortalte ham hva som skulle gjøres. Maria var ung og sterk, hun presset og jobbet. Sammen ville de greie dette.
Oppe på himmelen skalv en vinterhvit fullmåne i frosten, stjernene glitret som diamanter og over Bjønnåsen i sør steg plutselig en skinnende stjerne. Den var helt ulik alle de andre, den reflekterte månelyset som en prisme, og kastet en regnbuestråle rett ned mot låven der Maria nå ga alt hun hadde, mens Yosef gned henne over ryggen og tørket henne i pannen.
Guttebabyen var nydelig. Ikke en rynke, ikke det sammenklemte ansiktet som nyfødte ofte har. Helt perfekt. Det eneste Yosef stusset litt på, var at guttebarnet ikke liknet ham i det hele tatt. Ikke så mye på Maria heller, egentlig. Og ikke gråt han det minste, men fulgte dem med øynene på en måte Yosef aldri hadde sett hos et så lite barn.
Utenfor stallen begynte det også å skje ting. En gjeng speidere som hadde gått seg bort på skitur i Østmarka, hadde kommet inn på tunet. De hadde tråkket i løssnø hele natta, men var blitt guidet ned til gården av en flokk ulver. Ulvene var nå ganske tallrike i skogen rundt hovedstaden, og Speiderlederen mente bestemt at en av dem liksom hadde snakket til ham. På en kolle inne i skogen hadde hele speiderfølget blitt stående som lamslått da minst 50 ulv hadde begynt å ule i kor mot en ny, diamantblinkende, fargerik stjerne som hadde kommet til syne. Samtidig hadde lederulven stirret på speiderlederen og telepatisk fortalt ham at de skulle gå mot gården. Der skulle det inntreffe noe verdenshistorisk, noe som skulle redde verden fra krig, global oppvarming, utarming av jordas ressurser, menneskelig grådighet, overbefolkning, CO2-utslipp, matmangel, tørke, mismodighet, tungsinn og generell depresjon.
Så her stod de, og det de fant var Maria og Yosef og det lille barnet som stirret på dem med store, blanke øyne. Alle tok av seg speiderluene og stemte i med Alltid freidig, og «Som speidere vi moro har, fal-le-ral-le-ral-la-la, med lyst humør vi allting tar, fal-le-ral-le-ral-la-la, og selv om det gikk vrangt iblant, å, å, å, vi alltid jo en løsning fant, å, å, å.» Inn i speidersangen ble det brått blandet brøl fra tunge motorsykler. 3 ruvende karer stod plutselig i stalldøra. De hadde skodd syklene med piggdekk, og hadde tjukke varmedresser på. Hjelmene deres glitret som kongekroner i stjerneskinnet. De presenterte seg som ledere for motorsykkelgjengen Hells Angels, og så fryktinngytende ut. I løpet av de seinere åra hadde de imidlertid blitt lei av dophandel og bandeoppgjør, og i større grad bedrevet yoga, astrologi og mindfulness. Den største kalte seg Baltazar og var mørk i huden. Han forklarte at han hadde hatt en visjon om en ny, annerledes leder, som kunne gi livet en dypere mening enn øl og tatoveringer. Kanskje var det den nye stjernen over Bjønnåsen, som i konjunksjon til fullmånen i fiskenes tegn kombinert med opposisjon til planeten Venus i 7. hus og ascendanten i skorpionen, kunne gi svaret nettopp i denne stallen?
De tre herrene tok av seg hjelmene, knelte ved barnet og gikk inn i stille meditativ modus. Speiderne pustet lettet ut. Oksen rautet svakt. Maria og Yosef stirret forundret på barnet sitt. Var dette bare en drøm? Var de trygge nå, eller ville registreringsskvadronene finne dem og sende dem til Svalbard? Ville den lille gutten vokse opp og bli avgjørende for en ny verdensordning i fred og økologisk balanse? Det må vi vente til etter år 2031 med å få greie på. I mellomtiden gjør vi så godt vi kan.
Finn Evensen startet sin musikalske løpebane på Veitvet musikkskole i 5-årsalderen på blokkfløyte. Senere ble det korpsliv i Lørenskog 1. skolekorps, der instrumentet var fløyte og piccolo. Med i rockebandet Scrotum fra starten i 1974 på gitar, piano og sang, senere i Slåbrock og Four Roses.
Finn er utdannet førskolelærer og spesialpedagog, og kan når som helst lekse opp dyptpløyende analyser innenfor disse fagfeltene. De siste årene har Finn livnært seg som tekstforfatter, komponist og produsent, med flere prosjektene utenom Bjelleklang.
Finn har også sitt eget studio, hvor han skriver og produserer musikk for andre.
Nå for tiden er han rektor ved Lørenskog Musikk Og Kulturskole.