Empo TV

Birgittes blikk:

Fra den gang da, til her og nå!

Foto: Monica Iren Steen Johannessen

Jeg heter Birgitte Falck-Jørgensen, er 56 år og jobber nå som skribent i Empo tv. Jeg startet min karriere som danser da jeg var 19 år, men karrieren tok en brå slutt da jeg fikk diagnosen multiple sklerose (MS). Som 30 åring ble jeg hundre prosent ufør og kunne se tilbake på et brokete arbeidsliv. Symptomene startet som en akutt betennelse på synsnerven som gjorde meg blind, men etter behandling ble jeg definert som svaksynt. I dag er jeg avhengig av markeringsstokk og må ta i bruk rullestol ved lenger avstand. Jeg kom inn i en ny tilværelse og oppdaget at det ikke var like lett å ferdes overalt lenger. Jeg engasjerte meg i det kommunale rådet for funksjonshemmede som brukerrepresentant. Siden den gang har jeg vært opptatt av tilgjengelighet og likestilling for alle. Jeg har valgt å kalle spalten Birgittes blikk, hvor jeg ser på ulik universell utforming, forteller om egne opplevelser og gir ris og ros.

Empo TV
Empo TV

Publisert:

Sist oppdatert: 19.09.2022 kl 14:50

Det har jo ikke alltid vært slik at samfunnet har hatt fokus på likestilling og tilgjengelighet for alle! Før i tiden, omtrent 100 år, siden var neppe samarbeidsorganisasjonene for funksjonshemmede SAFO stiftet. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), eller Norges Handikapforbund hadde heller ikke blitt etablert. De funksjonshemmede forble en usynlig gruppe de fleste verken så eller hørte. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fantes ikke. Funksjonshemmede, pårørende og fagfolk, som helsepersonell og spesialister hadde ikke samlet seg for å etablere RETTIGHETER og LOVER som skulle likestille alle mennesker. Behov og tilrettelegging de funksjonshemmede hadde ble ivaretatt av nære pårørende og veldedige organisasjoner. Mange som hadde nedsatt funksjonsevne tilbrakte livene sine på en institusjon, eller ble holdt skjult fra offentligheten for ikke å bære skam på familien.

Den norske trygdeloven kom først i 1967 der loven om trygd ved uførhet ble bestemt. Den gang da hadde vi ikke: Rullestolramper på de største togstasjonene eller kultursentrene. Langt mindre informasjon gjennom lyd slik vi får i heiser, eller på enkelte muséer. Tilrettelagt toaletter (HC-toaletter) i det offentlige rom var ikke beskrevet i noen bygningsvedtekter i kommunenes retningslinjer om byggesaker. Det var ikke på agendaen før i slutten av forrige årtusen (1997).

Universell utforming kom først på banen da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft januar 2009. Den lyder som følge; “Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes”.

Dermed kom universell utforming på agendaen, og fokuset ble rettet til inkluderende utforming av våre fysiske omgivelser, som skulle kunne brukes av alle. Nå skulle hele samfunnet få bedre tilgang! Jeg som svaksynt og bruker av rullestol som avlastning, skulle nå kunne lese skilt bedre og komme inn i flere bygninger.

Publikasjoner:

Regjeringens handlingsplan for universell utforming

FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Estetisk, trygt og tilgjengelig

Informasjon for alle

Lys = å se eller ikke se

Butikk for alle

En skole for alle

Inkluderende uteområder

I neste spalte vil jeg fortelle hvordan det var å ta i bruk hjelpemidler i det offentlige rom.