Med bakgrunn i Randaberg kommunes planer om å legge ned to bofellesskap og samle beboerne sammen med andre i ett nytt bofellesskap med over 20 personer kom reaksjoner Stortings-representant Tore Hagebakken som også er fylkesleder i Norsk forening for utviklingshemmede stilte så et par viktige spørsmål til helse,-  og sosialminister Bent Høie.

1.Hva gjør eller planlegger regjeringen å gjøre for å unngå å gå baklengs i utviklingen når det gjelder mennesker med utviklingshemming og deres rett til et selvstendig liv i egen bolig?

 2. Hva gjør regjeringen med Husbankens rammebetingelser for privat tilrettelegging av bolig?

Stortingsrepresentanten er klar på hva han synes om svaret. Bent Høies svar står i kursiv.

–Helse og omsorgsministeren svarte vel at regjeringen ikke vil gjøre noe. Han viste til dagens ordninger, ordningene som åpner for den utviklingen som en har erfart. Randaberg er ikke den første kommunen som tenker stort. I følge professorene Jan Tøssebro og Anna Kittelsaa, har denne utviklingen pågått i hele dette århundret.

–Norge har forpliktet seg til å etterleve FNs funksjonshemmede- konvensjon. Konvensjonen slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å bo hvor og med hvem de vil og ikke skal måtte bo i en bestemt boform. Skal Norge etterleve konvensjonen, så må politiske myndigheter sørge for at de politiske og juridiske rammene er slik at konvensjonen etterleves. Slik er ikke situasjonen i dag.

–Våren 2019 anbefalte FNs funksjonshemmedekomite at Norge etablerte en av-institusjonaliseringsplan. Da bør en i det minste stramme inn på statens finansiering av store bofellesskap.

Har du tanker om hvorfor kommunene velger å bygge stadig større og mer institusjonspreget?

(Svaret hans er forkortet her) -Kostnadene ved å bygge, uansett størrelse, har lite å si. Kommunene får dekket rundt 70 prosent av byggekostnadene med momskompensasjon og investeringstilskudd fra Husbanken og leietakerne betaler husleie. Men som gammel ordfører, så vet jeg både at tjenestene er kostbare og kommuneøkonomien kan være stram. Da må man spare der man kan.

I saken fra Randaberg, var det nettopp håpet om å spare som var drivkraften. Kommunen hadde fått ett konsulentfirma til å foreslå innsparinger på driftsbudsjette. Konsulentene hevdet at kommunen kunne redusere driftsbudsjettet med rundt åtte millioner kroner som følge av samlokaliseringen. Jeg forstår at en kommune ønsker å realisere slike besparelser.

Er det penger å spare på kommunens driftsbudsjett med store bofellesskap?

–Jeg har hørt fra forskere på feltet at det er lite å spare med store bofellesskap. Professorene Jan Tøssebro og Anna Kittelsaa sier at det ikke er billigere med store enn med små bofellesskap. De antyder også at det er lettere å gi for lite tjenester i små enn i store bofellesskap.(..) Når Stortinget har etablert målsetningene om inkludering av mennesker med utviklingshemming også i den ordinære boligpolitikken, så må regjeringen følge opp med klare rammebetingelser for Husbankens tilskuddsordninger.

Høie avsluttet med å si: I tillegg må kommunene sikres en finansiering som gjør det mulig for dem å utøve de oppgavene som Stortinget har pålagt dem. Mange kommuner fokuserer på å spare. Da er vedtakene i helse- og omsorgssektoren ofte basert på skjønn.

Helse- og omsorgsministeren sa også at alle sektorer må tenke effektivitet.

Det var Jens Petter Gitlesen fra Nfu som hadde  vært på Stortinget 18.juni i år.

Les hele saken: http://www.nfunorge.org/Om-NFU/NFU-bloggen/skuffet-over-svar-fra-hoie/

Postet av Birgitte