Jan Grue har doktorgrad i språkvitenskap og jobber som professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på universitet i Oslo. Grue ble født med muskelsykdommen spinal muskelatrofi og er avhengig av rullestol i det daglige. I 2018 ga Grue ut boka «Jeg lever et liv som ligner deres», en lbiografisk bok om å leve et veldig rikt liv, i en veldig sårbar kropp. Boka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris samme år. Nå går den engelske oversettelsen sin seiersgang iUSA, nylig anmeldt og hyllet av selveste skuespiller Michael J. Fox som selv har parkinson, i The New York Times.

i Årets bok «Hvis jeg faller» av Jan Grue skildrer forfatteren nakent og ærlig hvordan karrierejaget delvis bunner i et behov for nærmest å kompensere for egen eksistens. Om behovet for å være riktig type funksjonshemmet. I «Jeg lever et liv som ligner deres» forsøker Grue så langt det går å unngå å bruke ordet «funksjonshemming». Han liker ikke bruken av dette orden verken personlig eller politisk.  Han mener det føles ikke nok å kun være, noe som for ham er ganske slitsomt, men han må være mer. Ordet funksjonshemmet nevnes kun en gang Ii den forrige boka. Men i «Hvis jeg faller» tar han et oppgjør med denne kategoriseringen av funksjonsevne

 Den norske bokanmelderen Oda Faremo Lindholm skriver i VG at ved å blottlegge sårbarhet omkring det å være funksjonshemmet gir Jan Grue et personlig og politisk vitnesbyrd om hvilken urimelig innsats som kreves for å kunne regnes som et fullverdig menneske. For det å ha en funksjonsnedsettelse betyr å måtte legge ned en enorm mengde usynlig arbeid for å i det hele tatt kunne eksistere i og interagere med resten av storsamfunnet. Det gjelder både emosjonelt arbeid og fysisk arbeid.

Grue sier selv at det er slitsom nok å  bare være. Det å dekke over hva det innebærer å være funksjonshemmet, alt det usynlige arbeidet som kreves av ham og kona i det daglige, hjelper ingen, særlig ikke Grue selv. Det koster ham helt reelt mye mer å eksistere enn det gjør for en funksjonsfrisk, langt mer enn de aller fleste noen sinne vil klare å fatte. Dette kravet om ekstrainnsats er åpenbart både urimelig, slemt og urettferdig. Som han selv skriver:

«Om jeg misliker ordet funksjonshemning, men likevel vet at jeg trenger det, da må jeg bruke det. Om jeg misliker dets byråkratiske klang, må jeg synge det i en annen toneart.», skriver han i boken. «Det jeg vil til livs, er forestillingen om en underliggende tragedie og en moralsk plikt. Om moralsk skyld og noe som må veies opp for, kompenseres med suksess."

 -Selv om boken teller knappe 200 sider er nesten alle setninger mettet med en type klokhet, sårbarhet og språklig finesse som gjør at den tar lang tid å komme gjennom. Ofte krever setningene at man stopper opp og dveler ved hva det var man nettopp leste. «Hvis jeg faller» er en slik bok man blir klokere av å lese; en slik bok som gjør at en sitter igjen med stor takknemlighet for at forfatteren orket, mener anmelder Oda Faremo Lindholm

Saken er fra VG

Les hele saken: Jan Grue "Hvis jeg faller"

Publisert av Birgitte Falck-JØrgensen