Språket er hele tiden i endring. Kanskje er grunnen til at vi synes dikt fra gamledager er kjedelige å lese vel så mye fordi vi ikke forstår innholdet. Eller at det er uaktuelt for våre moderne interesser? Det heter seg jo det at man ikke skal tukle med klassikere. Helst skal man la de fremstå slik de gamle mestere skrev dem, og heller benytte seg av moderne hjelpemidler til og forstå dem. Ikke et vondt ord om gjendiktninger, det er fullt tillatt så lenge språket og ordlyden er noenlunde lik i begge versjonene. Burde ikke en viss form for modernisering av gamle klassikere være lov, så lenge man ikke endrer på handling eller innhold, men bare bytter ut ord så diktet i sin helhet blir lettere å forstå for dagens unge? Slike forsøk har med større eller mindre hell blitt gjort hos Asbjørnsen & Moe og andre eventyrsamlere. Dette for at barn skal kunne høre og lese eventyr som ikke krever at mor eller far må google ord som skippundslodd og dugur for annenhver setning. Hvis dette kan gjøres med eventyr, burde det ikke også kunne bli gjort med diktsamlinger og viser? Nå har vi jo standardargumentet: -Åndsverk man kjenner forfatteren bak, er forbudt og endre på. Jeg tror at blir det gjort i forfatterens ånd og med den dypeste respekt, så burde det være greit. Språkdrakten bør også være noenlunde lik. Jeg skal her komme med et par eksempler på hvordan noe slikt ville fortone seg på en akseptabel måte. Dette er hentet fra Andre Bjerkes “Den Bakvendte Boken” fra 1949, som er en humoristisk bok full av satire litt i slekt med Kjell Aukrusts “Flåklypa Tidene, men kanskje ikke fullt så tullete. Her stilles spørsmål ved datidens samfunnsaktuelle problemer. Først tar jeg for meg originalversjonen slik at minnet til mine lesere blir frisket opp, deretter skolelærer Lars Knutnes oppnorsking/modernisering slik at man kan se sammenligningen og gjøre seg opp en egen vurdering.

Det første eksemplet er en modernisering av vers 7 i fedrelandssangen vår “Ja Vi Elsker Dette Landet” skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1859:

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

Om sin moderniserte versjon, uttaler Lars Knutne selv: Det er jo en skam at vi så lenge har hatt selve fedrelandssangen i en helt unorsk språkdrakt. Verst har det vært med det nest siste verset, «Norske mann i hus og hytte», som sleper på de umulige danske rim-ordene: Gud–ud, grædt–rett.
Derfor har Knutne her med sikker hånd skrellet av krims-kramset og løftet versets kjerne opp i dagen:

Norske mann i folkeheimen,
Takk din Gud, vær glad!
Landet hjalp han, trass det neimen
ikke lovde bra.
Alt det far har slåss og svetta,
mora di har grått,
har Vårherre stille retta,
så det slutta godt.

Vi fortsetter med Bjørnson, nå skal vi ta for oss første vers av kanskje det eldste eksempel vi har av typen oppmuntringslyrikk, nemlig “Løft Ditt Hode Du Raske Gutt” fra “En Glad Gutt” utgitt i 1860:
Løft ditt hode, du raske gutt!
Om et håp eller to ble brutt,
Blinker et et nytt i det ditt øye,
straks det får glans fra det høye!

Så Lars Knutnes noe friskere variant:
Opp med hue og vær nå kjekk!
Om et håp eller to blir vekk,
blinker et nytt et i synet,
bare du letter på trynet!

Om “Løft Ditt Hode” kan det for øvrig sies og være tidligere ute en både “Du Skal Få En Dag I Mårå” og “Dont Worry, Be Happy”, men dog i slekt allikevel, fordi budskapet om ny dag og nye muligheter skinner i gjennom i alle tre. Der ser man et glimrende eksempel på et tidløst tema!

Så er det vel ikke mer og si, jeg får avslutte med og sitere en annen av datidens store diktere, nemlig Hermann Wildenvey: Dette vil ergre oss store (Man tukler som kjent ikke med klassiskere), men alle de små vil det more (De små tar nemlig poengene bedre etter at de har fått det fremstilt på en måte som de forstår)!

Til sist kan jeg jo nevne at om noen skulle tenke: Nå vrir vel de gamle mestre seg i sine graver ved tanken på hva vi gjør med deres bidrag til den generelle språkkunst at det er mye viktigere at tingene blir bevart og forstått av flest mulig, så lenge som mulig en at det blir glemt fordi ingen skjønner det!