Empo TV

Fattigdom anno 2021

Alle politikeres førsteprioritet burde være at alle skal telles med også de fattige. Livsvilkårene som boforhold, helse hva de har råd til å spise og hvordan de klarer å leve, ikke bare overleve på den økonomiske støtten de får bør være ...

Publisert:

Alle politikeres førsteprioritet burde være at alle skal telles med også de fattige. Livsvilkårene som boforhold, helse hva de har råd til å spise og hvordan de klarer å leve, ikke bare overleve på den økonomiske støtten de får bør være alle politikeres førsteprioritet. Dette mener Kjersti Dybvig i et innlegg i Dagsavisen. Hun foreslår at alle stortingspolitikere kunne prøve å leve på samme beløp som sosialhjelps mottakere noen måneder.  

Med en utbetaling i underkant av 6500 kroner i måneden hadde politikerne merket at de hadde måttet forsake flere vaner for å ha råd til bolig. Kanskje ville en da øremerke midler til en kraftig økning av sosialstøtten i alle kommuner?  SV-representant Karin Andersen prøvde allerede i 2008 å leve på sosialstønad, men måtte gi opp. Selv om hun levde på grøt, fiskepinner og brød, ble lommeboken fort bunnskrapt.

På 30-tallet mottok hver femte voksne fattighjelp en eller flere ganger i året.  De borgerlige regjeringene sikret at den ikke skulle være mer enn at folk ikke «forkom». Det var veldig viktig for borgerlige politikere at folk som mottok fattighjelp ikke levde like godt som de fattigste som klarte å forsørge seg selv. Samtidig ble det bestemt at fattighjelpen ikke skulle gis i form av penger, men som matkuponger. Slik skulle politikerne sikre at de fattige ikke «sløste bort» hjelpen sin. Dessverre klarte heller ikke en ny lov om sosial omsorg i 1964, som skulle sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett, å endre det ideologiske grunnlaget for hjelp. Fattige var fortsatt fattige fordi de var late og udugelige.

For det er en forbindelse mellom matkuponger og aktivitetskort. Denne forbindelsen er mistroen til fattige. De vil sløse vekk pengene dersom de fikk litt mer. De vil verken prioritert barna sine eller mat, for fattige er fattige fordi de (egentlig) har sløst vekk sin formue og avvist gode jobbtilbud.

De alvorlige konsekvensene av fattigdom er solid dokumentert. Psykiske og fysiske helseutfordringer, lavere levealder, dårligere skoleresultater, ensomhet og utenforskap er noe av prisen en må betale. Nettopp derfor er Stein Erik Hagens uttalelser om «navere» tidligere i sommer, som «folk som ikke gidder å stå opp om morgenen», så hårreisende arrogant og provoserende. Den avslører ikke bare en total mangel på virkelighetsforståelse i hans verden, men at rikes holdninger til fattigdom ikke har endret seg på flere århundrer.

Sosialhjelpsmottakere, trygda og minstepensjonister må komme øverst på prioriteringslisten når ressursene skal fordeles. Politikerne kan ikke la godt lønna byråkrater regne ut hvor lite den enkelte skal kunne klare seg på, men selv prøve å leve på satsene de vedtar. Foran høstens stortingsvalg ser en skarpe politiske skillelinjer i forståelsen av fattigdomsutfordringene i samfunnet. I 2021 vil det være et valg mellom å utjevne forskjellene i samfunnet, eller å øke dem.

Fattigdom produseres blant annet gjennom endringer i arbeidsmarkedet, med lave lønninger, arbeidsledighet og korttidskontrakter. I distriktene kan fattigdom oppstå på grunn av mangel på arbeidsplasser, i byene på grunn av press på boligmarkedet. Disse problemene forsterkes hvis ikke samfunnet blir tilstrekkelig regulert. I dag ser vi at privatisering og økende egenandeler, krav om karensdager ved sykdom, nedskjæringer i ansatte innenfor offentlige tjenester, og redusert støtte til viktige velferdsgoder truer den universelle velferdsstatens framtid.

«Navere» har ingen interesseorganisasjon. Tvert imot prøver de å gå så stille i dørene som de kan, for knapt noen møter så mange fordommer i samfunnet som fattige.

Kilde: Dagsavisen

Les hele saken: Fattigdom, alle eller ingen

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen