Empo TV

Birgittes Blikk:

Til fots langs veien..

Foto: PxHere, illustrerende bilde

Foto: PxHere, illustrerende bilde

Jeg heter Birgitte Falck-Jørgensen, er 56 år og jobber nå som skribent i Empo tv. Jeg startet min karriere som danser da jeg var 19 år, men karrieren tok en brå slutt da jeg fikk diagnosen multiple sklerose (MS). Som 30 åring ble jeg hundre prosent ufør og kunne se tilbake på et brokete arbeidsliv. Symptomene startet som en akutt betennelse på synsnerven som gjorde meg blind, men etter behandling ble jeg definert som svaksynt. I dag er jeg avhengig av markeringsstokk og må ta i bruk rullestol ved lenger avstand. Jeg kom inn i en ny tilværelse og oppdaget at det ikke var like lett å ferdes overalt lenger. Jeg engasjerte meg i det kommunale rådet for funksjonshemmede som brukerrepresentant. Siden den gang har jeg vært opptatt av tilgjengelighet og likestilling for alle. Jeg har valgt å kalle spalten Birgittes blikk, hvor jeg ser på ulik universell utforming, forteller om egne opplevelser og gir ris og ros.

Publisert:

Sist oppdatert: 12.04.2023 kl 09:27

Enten man bruker beina til å bevege seg framover, eller kjører rullestol, rullator, triller en sykkel, eller barnevogn kan man møte på barrierer langs veien (fotgjengerens vei). En trenger ikke være funksjonshemmet for å forstå at store nivåforskjeller, stolper og i verste fall bakkeskilt langs veien man vandrer til daglig fort kan bli et hinder. I det man har gått på fotgjenger-overgangen markert med de hvite stripene og skal til å ta det siste skrittet opp på fortauskanten skal man planlegge. Leddutslaget og styrken i hofteleddet bør være i orden.

Det å ta et skritt av gangen og å skifte kroppsvekten fra det ene benet til det andre oppleves helt naturlig for de fleste. Hvis nervesignalene fra bevegelsessenteret i ryggmargen og hjernen ikke fungerer som de skal er det fort gjort å snuble. Jeg har opplevd flere ganger at beina har sviktet sånn at jeg har måttet halte meg inn i gangrytmen igjen. Litt flaut og likevel en helt normal opplevelse.
Fortausrestauranter, blomst- og treoppsatser skaper gode utemiljøer. Så lenge det er gjort plass til varetraller, og alle fotgjengere.

Reklameskilter på fortauet ble et stort hatobjekt for meg en sommerdag i 1994. Jeg gikk forbi en kafé der bord og stoler stod delvis på fortauet. Jeg måtte trå ned på veien og gå et stykke langs veien for å komme forbi. Akkurat i det jeg skal opp igjen på fortauet kjenner jeg et hardt slag mot leggen. Jeg falt hardt ned på asfalten med hode og armer først. Folk kom løpende med isbiter innpakket i duker. Hun som hadde kjørt meg ned lå lengre borte på fortauet og fikk hjelp av en syklende kompis. Kort tid etterpå kom to sykebiler. «Ambulansemannen» satt ved siden av båren jeg lå på og stilte meg spørsmål, for å sjekke om jeg var bevisst. På Rikshospitalet ble jeg sydd og bandasjert, deretter måtte jeg på Politikontoret for å forklare om ulykken. Politimannen spurte om jeg ville anmelde saken fordi syklisten hadde anmeldt meg for uaktsomhet.

Den sommeren måtte jeg gå med briller med store mørke glass. Spøkefulle kommentarer om hvordan jeg hadde fått blåveisen fikk meg i godt humør. Litt sminke skjulte heldigvis det meste. Opplevelsen lærte meg noe om å være aktsom svaksynt fotgjenger.